Samekvinnen Snøfrid, eller Snefrid – datter av Svåse på Dovre i Oppland, omtales både i Snorres kongesagaer og i Flatøybok. Snøfrid levde på Harald Hårfagres tid, og deres liv ble knyttet sammen på gården Tofte på Dovre. Bildet over er hentet fra et maleri av ukjent opphav på gården Tofte og bearbeidet videre som frimerkemotiv av kunstner Sverre Morken i 2008.

Fortellingen om Snøfrid er eksempel på et betydningsfullt sørsamisk innslag i de norske kongesagaene. For rikssamlingen i Norge var det vesentlig at det samiske folket ble med.

Hos Snorre Sturlason i Harald Hårfagres saga berettes det slik om møtet mellom Harald Hårfagre og Snøfrid:

En vinter var kong Harald og tok veitsler på Opplandene, da lot han gjøre julegjestebud for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døren mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen, og samme mann som hadde båret budet inn, bar kongens vrede ut. Men Svåse ba ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av bakken der. Kongen gikk ut, og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem; og så gikk han over bakken, enda noen av hans menn rådde til og andre ifra. Da han kom dit, sto Snøfrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinne en kunne se; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og hånden hennes med, og straks var det som het ild kom i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med én gang, samme natten. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte. Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk fire sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg (langbein), Gudrød Ljome og Ragnvald Rettelbeine. Så døde Snøfrid. Men hun skiftet ikke på noen måte farge, hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne, og trodde hun skulle komme til å levne opp igjen. Slik gikk det tre år; han sørget over at hun var død, og alle folk i landet sørget over at han var gal. …

Det hører med til historien at Harald Hårfagre blir rykket ut av sorgen da flyttingen av liket etter tre år avslører en uutholdelig stank og alt slags ekkelt kryp. Kongen kjenner seg lurt av samisk svik og list og vil heller ikke vite mer av Snøfrid-sønnene. Skalden Tjodolf fra Kvine overtaler ham likevel til å vedkjenne seg sønnene igjen som blir modige og dyktige karer.

Ifølge Gro Steinsland i en kronikk i Aftenposten 18.06.2005 Nasjonalfjellet Dovrefjell – myte og symbol er dette er en myte om riksdannelsen. Det norrøne og det samiske folket forenes og inngår en allianse når Snøfrid blir gift med Harald. Navn og sted minner om fjellet Snøhetta, og Friðr peker mot fred og fruktbarhet. Snøfrid får fire Haraldsønner og blir stammor til den norske kongerekken fra Harald Hårdråde, som var hennes oldebarn.
Med flere eksempler viser Steinsland dette: I mytene fremtrer et mønster: kvinnen fra fjellet hører med når nye dynastier skal skapes. Det er for øvrig tankevekkende at middelalderen forenet de to folkegruppene samer og nordmenn til ett folk.
Dette var glemt ved senere nasjonsbygging på 1800-tallet da samer heller ble betraktet som et fremmed folk.

Finn flere fortellinger om Snøfrid på digitaltmuseum.no.

I 2008 fikk Snøfrid og Harald Hårfagre sammen pryde dette frimerket.