Samiske kulturminner er fysiske vitnesbyrd om samisk tilstedeværelse og viktige i et identitets- og rettighetsperspektiv.

Kulturminner defineres i kulturminneloven som ”alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til”. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng. Det kan være en reindriftssamisk gamme- eller teltboplass og gjerdeplass, et fangstanlegg med fangstgroper, skyteskjul og kjøttgjemmer, et sjøsamisk bruk med bolighus, naust og sjøbu, eller et vann med gravholmer og offerplasser. Et kulturmiljø kan også bestå av områder det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til, og er derfor ikke alltid et menneskepåvirket landskap. Gjennom kulturminneloven skal kulturminner og kulturmiljøer ivaretas som kilder til kunnskap, opplevelse og identitet, og som framtidig bruksressurs.

I 1978 ble samiske kulturminner innlemmet i Kulturminneloven, og alle samiske kulturminner over 100 år ble automatisk fredet. I 2018 ble det satt en grense for automatisk fredning av kulturminner fram til 1917 med mulighet til å frede utvalgte kulturminner fra tida etter 1917. Fortsatt automatisk fredning ville ellers ført til en stadig økning i samiske kulturminner etter loven år for år.

Sametinget har siden 2001 vært forvaltningsmyndighet for samiske kulturminner i hele Norge. Samiske kulturminner opptrer i dagens samiske bosettingsområder, fra Hedmark i sør til Finnmark i nord. I tidligere tid har grensene for samisk bosetting og bruk strukket seg lenger mot sør og vest. Vi finner derfor samiske kulturminner også sør i Norge.

Les om bevaringsprogrammet for samiske kulturminner hos Riksantikvaren.no.