Det samiske kulturlandskapet – Eatneme

Hva vil det si at et landskap er et «samisk kulturlandskap», all den tid den vanlige definisjonen på et kulturlandskap er «det menneskeformede eller menneskepåvirkede landskapet»?   

I Norge har ikke den samiske kulturen men særlig landbrukskulturen vært grunnlag for forståelsen av begrepet «kulturlandskap». Et kulturlandskap skal ha synlige spor etter menneskelig aktivitet. Vi skiller også mellom flere kategorier som innmark, kulturbeite, tilrettelagt turlandskap og urørt villmark. Men mye av det vi tenker på som urørt villmark er samisk kulturlandskap, der noen kan være like hjemmekjente som andre er i sin nærskog eller park.  

Om du ser en gravd grop der bunnen er dekket med steiner, så kan det være en melkegrop – «boerne». Der oppbevarte man syrnet melk over vinteren. Foto: Ewa Ljungdahl.

Det sørsamiske kulturlandskapet kan beskrives som en blanding av landskapet selv, av de beskjedne brukssporene i landskapet – som bare et trenet øye kan se, noen faste kulturminner, og den personlige faktoren: minner og fortellinger om hva som har skjedd på dette stedet: «Der var det kalvemerking da jeg vokste opp», «under den helleren ble oldemor født», «her hadde de gamle gammen sin», «dette var en gang et helligsted».  

Tradisjonell samisk naturbruk har vært preget av verdier som å ikke sette spor, å forvalte – ikke forbruke, og å bare ta så mye som det er nødvendig. 

Den kjente samiske museumsmannen og kulturverneren Sverre Fjellheim drøfter dette i en interessant artikkel fra 1994. Han peker på at det samiske kulturlandskapet er et naturlandskap hvor det «er umulig å skille mellom kultur og natur»; det er et naturlandskap hvor reinen fant næring og fikk tilsyn gjennom døgnet og året, og det er også et naturlandskap hvor samene hentet materialer til trearbeid, høy til sko, og mat gjennom fangst, fiske og bærplukking. Dette er erfaringsbasert kunnskap som ble gitt videre fra generasjon til generasjon, både i familien og i reindriftsfellesskapet.  

Kjernen i reindriftens landskapskunnskap er kunnskap om terreng og vegetasjon, og om reinens adferd gjennom døgnet og året. Så må man også ha kunnskap om rasteplasser for mennesker, med tilgang til le, mat og vann.  

Deretter må man ta høyde for at vær og vegetasjon kan variere fra år til år, slik at det ikke bare er nødvendig å kjenne et grunnrepertoar av de åtte årstidslandene (eller «sesongområdene»). Avhengig av klima og flokkens størrelse er det nødvendig å ha flere bo- og beiteplasser i hvert av sesongområdene. I boka Gåebrien sijte (2012) forteller Fjellheim om Paul Johnsen og hans familie som på 1890-tallet hadde seks ulike bosteder for vinterlandet (daelvie laante). Et av dem, det ved Fjølburøsta, var det vanlige, men noen ganger måtte de velge andre steder.  

 Fjellheims artikkel «Det samiske kulturlandskapet» ble først framført som foredrag under Saemien våhkoe på Røros høsten 1994. Sammen med andre foredrag ble det utgitt i boka Fragment av samisk historie i 1995. Du kan lese artikkelen og boka på Nasjonalbibliotekets nettsted bokhylla.no 

Hvis du vil lese mer kan du også se på nettstedet eatneme.no, hvor Saemien sijte har samlet en omfattende og interessant sørsamisk landskapsterminologi. Det sørsamiske ordet «eatneme» kan oversettes med jorden, verden, land eller landskap 

På nettsiden til det svenske prosjektet Ohtsedidh – om Samiska kulturyttringar i Mellansverige, kan du også lese om Spåren i landskapet 

Ingwar Åhréns artikkel «Det samiska rummet» (i årboka Åarjel saemieh nr 3, 1988) er også en interessant drøfting av dette. Han skriver at «det ligger ett nära förhållande mellan renen, människan och landskapet i det samiska rummet.»

Savner du noe, eller har noe å legge til?

Vet du mer om dette temaet? Vi tar gjerne imot informasjon om historie, bruk, motiv eller annet som kan være interessant for andre. Legg gjerne med en referanse eller lenke til dokumentasjon, dersom dette finnes.
  • *Sendes kun til oss, og publiseres ikke på siden