Av Anita Dunfjeld Aagård

I august 2002 fikk jeg min første datter. Etter et par dager på sjukehuset hvor jeg forsiktig prøvde meg fram, tok jeg en av de viktigste beslutningene jeg har tatt i livet mitt.

– Jeg ville prøve å bare snakke samisk med ungen min, sørsamisk, selv om dette ikke er førstespråket mitt.

Min egen vei fram mot å kunne snakke sørsamisk, hjertespråket mitt, har vært arbeidsom med mange studier, opp- og nedturer. Den er drevet fram av et inderlig ønske om å kunne snakke dette språket som inneholder så mye av mitt folks kultur, kunnskap og historie.

Jeg ønsket at ungene mine skulle få med seg sørsamisk fra begynnelsen og få en lettere vei til å lære språket enn jeg hadde hatt selv.

Ordboka

Det første småbarnsåret var vanskelig, for ingen, verken på barneskolen eller på universitet, hadde lært meg samiske ord for gulping, bleieskift og andre småbarnsord. Ordboka ble brukt hver dag, ja hele tida.

Og hadde jeg ikke samiske ord for noe, løp jeg inn for å finne ordet i ordboka i stedet for å si det på norsk. Mannen min, Bernt, støttet meg i språkvalget mitt og begynte på nybegynnerkurs i sørsamisk. Han kunne dermed følge med og etter hvert forstå mye av hverdagssamtalene jeg hadde med Jonna.

Barnehagen

Så skjer det som jeg ofte har benevnt som «mye større enn å vinne i lotto». I august 2003 var Jonna ett år og skulle begynne i barnehagen. Da opprettet Snåasen tjielte (Snåsa kommune) etter initiativ fra samiske foreldre i Snåsa Åarjel-saemiej maanagierte, den sørsamiske barnehagen. Barnehagen har senere fått navnet Suaja maanagierte. (Suaja betyr en lun plass.) Språkprosjektet mitt – eller livsprosjektet – med bare å snakke samisk med ungene mine, fikk da en veldig viktig støttespiller. Etter hvert som Jonna lærte å snakke, kunne jeg med stor glede oppdage at hun snakket til meg på samisk med ord hun ikke hadde lært av meg, men i barnehagen. Og i tillegg fikk jeg som voksen en språkarena hvor jeg kunne snakke samisk med andre voksne.

Jeg har nå fire barn som alle har gått fem år i den samiske barnehagen. Det har i løpet av disse åra ikke bare vært enkelt å få tak i kvalifisert personale som snakker samisk, og som foreldre har vi måttet stå på for å få blant annet ekstra språkarbeider i barnehagen. Men all jobbinga har vært verdt det. Vi har hatt en fantastisk utvikling av det sørsamiske språket blant ungene i Snåsa. Mange flere har nå sørsamisk som førstespråk i skolen, mye takket være barnehagen. Som lærer er det herlig å se hvor naturlig det er for ungene at det snakkes samisk med dem og rundt dem. Det lover godt for framtida for det sørsamiske språket. Men språkarbeidet er sårbart. Det er derfor viktig at kommunen fortsetter å satse på Suaja maanagierte og de som jobber der, selv om barneantallet vil svinge fra år til år.

Takk

Til høsten begynner minstemann hos oss, Laara Julius, på skolen. Jeg vil med dette takke Suaja maanagierte og Snåasen tjielte/Snåsa kommune for at vi har hatt tilbudet med samisk barnehage i 13 år. Verdien av dette kan ikke måles i penger. Gleden det gir å få snakke hjertespråket sitt med egne barn, er vanskelig å beskrive med ord. Dette er mye større enn gleden over vinne i lotto.

Dette leserbrevet sto i avisa Snåsningen 15. juni 2016. Vi gjengir det her, med Anitas tillatelse, fordi det er et sterkt og tydelig vitnesbyrd om verdien av tidlig språkopplæring. Foto: Suaja maanagierte.